Viva Las Vegas!

Under et teppe av stjerner satte vi avgårde sørover etter en lang og tørr skolekveld på Berkeley. Som fire tente lys satt vi i bilen, med vanvittige forhåpninger - endelig skulle vi til Las Vegas; syndens by!

Veien dit skulle bli lang, og vi skulle ferdes gjennom endeløse ørkenlandskap med temperaturer godt over 40 grader - men ved veiens ende ventet en oase med avkjølende bassenger og iskalde drinker - motivasjon i massevis for å fortsette. Ca halvveis sov vi over i Bakersfield, som selv kl 2 på natten føltes som en badstue. Litt overdreven aircondition-bruk gjorde at vi våknet frosne på morgenkvisten, og etter masse vassen kaffe og en frokost på den lokale International House of Pancakes, satte vi ivei på det siste 5-timers strekket mot Vegas. På veien kjørte vi gjennom Death Valley og Mojave-ørkenen, to av de tørreste og varmeste stedene på jorden - og hva møtte vi der? Regn, lyn og torden! For første gang på to måneder fikk vi et lokalt regnskyll over oss, og på mange måter var det forfriskende - det vasket av oss California og gjorde oss klare for Nevada, Las Vegas og alle opplevelsene som ventet oss.

Etter en stund med hard kjøring åpenbarte Syndens By seg, med casinoer i alle fasonger og farger, og vårt mål var irrgrønne MGM Grand. Innsjekking gikk smertefritt, og etter å ha konstatert at det var for varmt til å være utendørs ble planleggingen for kvelden påbegynt. Finklærne ble funnet frem, en bedre middag ble inntatt, og de første kalde drinkene ble drukket. Vi hadde hørt gode rykter om Ghostbar, baren i toppetasjen på The Palms, hvor utsikten over byen visstnok skulle være legendarisk. Taxikøen viste seg å være for lang for firkløveret fra nord, så en stretched limo i fargen gull ble bordet, og turen mot the Palms gikk som en drøm. Der fant vi ut at ikke bare kunne vi oppleve fantastiske Ghostbar, men DJ AM og Travis Barker skulle spille konsert på en av Casinoets andre klubber; Rain. Selvsagt måtte vi få med oss alt, så VIP-pass ble kjøpt, før heisen til toppen ble entret. Lite kunne forberede oss på utsikten, det var rett og slett sykt! Etter mye moro på toppen av Vegas begynte vi utforskningen av resten av The Palm's goder, slik som Playboy-casinoet og klubben Moon, før turen gikk ned til Rain..

Rain hadde et vanvittig show med lys, flammer og gode DJ's, men det var ikke før nærmere kl 2 om natten da DJ AM og Travis Barker endelig entret scenen at stedet eksploderte! Natten ble avsluttet med nok en limo-tur og vi sovnet endelig stille inn en gang tidlig på morgenkvisten, klare for å lade opp til dag nummer to...

Lørdagen begynte med noen daffe timer i bassengområdet etter frokost, hvor vi duppet rundt i digre baderinger og fordøyde inntrykkene fra gårsdagen, og ikke minst; gjorde oss opp tanker om hvordan vi skulle kunne overgå den..

Kvelden nærmet seg, og det var tid for å "suit up"! Dressen ble tatt på og skoene ble pusset - kvelden hadde kommet. Det begynte med å samle gjengen for en nydelig tre-retters middag på en italiensk restaurant, før et litt annerledes vorspiel skulle begynne. Vi hadde bestemt oss for å "pull out all the stops", og bestilt en stretched Hummer-limo - den største limousinen MGM hadde å tilby, og fylt den opp med glade, avkjølte bobler! Boblene ble inntatt, musikken ble skrudd opp, og ferden gikk denne gangen mot Caesars Palace, hvor Pure skulle være kveldens destinasjon, etter litt cruising rundt "the Strip". På Pure ble vi møtt av en kø vi aldri hadde sett maken til noe annet sted. Alle ville tydeligvis på Pure, hvor blant annet rapperen DMX skulle være underholdning for de mange hundre fremmøtte festglade menneskene. Vi slapp derimot å stå i kø; inne ventet en VIP-bås, med enda mer blidgjørende flasker og privat bartender (denne fikk "sparken" kjapt, og skoene ble fylt av vår egen bartender i form av Dan "the man" Robert) - nå begynte virkelig kvelden å ta form! DMX hoppet opp foran sin egen bås og holdt en mini-konsert, og stemningen var ikke annet enn upåklagelig! Pure hadde også en takterrasse av de skjeldne, midt på "the Strip", omringet av casinoene med alle deres blendende lys. På grunn av at vi hadde vært så gode (les; rause) gjester spanderte de likegodt hjemturen på oss, i form av en Cadillac Escalade-limo - livet lekte, og verden var god; syndens by tok godt vare på oss! Kvelden ble avsluttet på Black Jack-bordet, hvor de siste stakkars dollarene ble spilt bort (vi vant først, og så vant huset, som alltid)..

Morgenen viste seg å være forbausende tung, og etter utsjekking hadde frokost høyeste prioritet. En fantastisk amerikansk diner i utkanten av byen viste seg å være redningen. Noe mer amerikansk skal man lete lenge etter, så mette og gode, og litt mer våkne etter noen liter svart kaffe var vi atter klare for å sette kursen hjemover - nesten 12 timer i bilen ventet oss. Hvorfor hadde vi egentlig ikke takket ja til flybilletter...?

Etter det som føltes som tidenes lengste biltur nådde vi utpå natten endelig Mountain View, og sengen har aldri føltes mer velkommen. En gjeng slitne, men utrolig fornøyde gutter sovnet stille inn - sjelden har vi opplevd mer moro og galskap på den korte tiden en helg utgjør.

Las Vegas - syndens by - vår by - en dag kommer vi garantert tilbake :-)